Samir M´kadmi War on Iraq (2003 - 2005)s-mkad@online.no Born 1956 in Tunisia. Lives and works in Ås. Education: Ecole des Beaux Arts, Aix-en-Provence, Frankrike 1980 - 1986 og Diplôme National Supérieur d'Expression Plastique, 1986. Solo exhibitions (selection): "The Sounding Steel Forest", Hordaland Kunstsenter, Bergen 1999; "In-Between", Trøndelag Senter for Samtidskunst, Trondheim 1998. Group exhibitions (selection): "Name Names", Momentum biennale, Moss 2004; Mohamed Cheref Fond in Riga, Latvia 2001; Mohamed Cheref "Savnet" E.mail Art Internet/Galleri G.U.N., Oslo 1998 - 2000 Shelter, "The Sounding Steel Forest", Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim 1997; "Avsløring", Åpen Atelier, Oslo, 1994. Artist's own statement: Context: Reflections on Media Manipulation as a Tool in the War against Iraq. This text is a parallel reflection on the work of the video log "War on Iraq", and is meant solely to provide a context. The Gulf War of 1991 showed us how vulnerable we are to media manipulation. It showcased a highly sophisticated and focused propaganda strategy, which caught all professional media people with their pants down. Among other things, it completely undermined the myth of the objective wartime journalist. In the latest war against Iraq the strategy was different: more primitive, but no less effective. It relied on instincts and emotion - its main ingredients were the instinct for survival, fear, the need for security, chauvinism and patriotism. Central to this method was also a tight control of both descriptive material and image production - in other words, the representation of the war. This control was exercised to a high degree by establishing the parameters for the production of the images themselves, and for the transmission and interpretation of the audio-visual material. The perspective and angle on the reality to be reported were simply dictated. The lack of credible information, and the fragmented and distorted images of the war, led some viewers to change their minds about the media. We are realising, more and more, that the so-called free media are being actively used by the authorities, as part of their propaganda strategy to win over public opinion. Since the Gulf War, the media landscape has become larger, more varied, and more complicated. Several more non-Western TV channels have arrived. The Internet is also in the process of changing our attitude to both the way we acquire information in crises and the way we relate to media material. When the war against Saddam's Iraq began in March 2003, it became quite clear that the media were simply not sufficiently objective, and not to be relied on in their coverage of the war, particularly when their own authorities and countries were major players. We also realised that there are so many different interests governing media policy that we can rightly ask whether we are given sufficient facts to form a correct picture of what is going on. Some of the media hoisted their colours at an early date, and from the first moment were enthusiastic supporters of the war. For example, the conservative American Fox News channel harmonised its coverage of the war with the authorities' media policy and practically became a propaganda tool of the White House. The Fox News effect contributed, among other things, to an overwhelmingly patriotic and chauvinistic support for the war by large sectors of the American population. With a few exceptions, most other American media simply allowed themselves to be more or less acquired, incorporated, embedded in the authorities' media strategy.  The absence of critical voices and free investigative journalism in the preparatory phase of the war, and subsequently, illustrates with all possible clarity the phenomenon that Noam Chomsky described some years ago a media system that at times of crisis leaps to the defence of White House policy and, implicitly or explicitly, calls on the people to do likewise: a system that makes great efforts "to control thinking and create consent". When the 1991 Gulf War was still in its preparatory phase, the fear of the effect of images was an important reason for the military´s desire to take control, not only of what pictures were broadcast and published, but also of the kind of pictures that were produced, and the way the war was described in the media. The fiasco of Vietnam is indelibly imprinted on the minds of the Pentagon warlords; the pain and the horror that flowed uncontrollably through the images from the Indochinese inferno had a decisive effect on public opinion and are regarded as an important cause of losing that war. Before the Gulf War began, the Bush (Sr.) Administration had worked over American public opinion via the communications company Hill & Knowlton. A well-orchestrated hate campaign was initiated, designed primarily to convince the American public of the necessity for going to war. Saddam and his regime were presented as the heart of darkness, with the use of pictures that "attested" to atrocities against infants lying in incubators in Kuwaiti hospitals.  When the war broke out, the stage was already set and the media were not allowed onto it. Everything was integrated into a continuous multimedia show, centrally directed by military experts and personnel. A distance was systematically created, a story was produced about a clinically clean war and surgical precision, a war without corpses and with minimal destruction. To fit the story, pictures were produced that dealt with technology, precision and distance. Photographs were taken that described a superior and scientific approach to war, in which nothing was left to chance. Black and white images with poor resolution, taken from combat aircraft, showed isolated buildings that were aimed at and blown to bits, as if in controlled explosions. Many such instrumental images were produced, including satellite photos of military installations and movements, graphics, and statistics, and 3D simulations reminiscent of video games. These created even greater distance, by introducing games as an independent relativising factor. The pooling system created by the American military was also, in this respect, part of the strategy for gaining control over information and imagery. A selection of journalists and photographers were allowed to visit carefully chosen theatres of war, where everything was under control, so that they could report live from the front. The result was, as the French cinéaste, Laurent Vary wrote, "A war continuously filmed mostly by CNN [….] but which remains invisible." The scarcity, almost absence, of images that characterised Desert Storm was compensated for by 3D graphics, statistics, illustrations, pictures in infrared night vision, satellite photos - in other words, images that made the war abstract, created a safe distance from it, removed it from reality. The aestheticisation and dramatisation of the war, via images, text and graphics, was a factor that controlled, and manipulated, our perception of the tragedy. It made the war something unreal, "a simulated event" as Jean Baudrillard called it in his book La Guerre du Golfe n'a pas eu lieu (The Gulf War Did Not Take Place). In 2003 the setting is completely different even if the main protagonists are the same, the USA and the UK on one side, and Iraq on the other. The war was declared illegal, in Advance, by the world community. CNN is no longer the sovereign news channel; a number of other American and European broadcast media have entered the scene. Pan-Arab channels such as Al-Arabiyya, Abu Dhabi TV and particularly Al-Jazira, with its more that 45 million viewers, are in place. This is the first war against an Arab country that is directly commented upon by Arab satellite TV channels. Political scientist Olfa Lamloum wrote that, "The Iraq war has allowed a new generation of Arab journalists to report from their surroundings as they have never before been able to". They have described the war in a radically different manner from the American media. Where the American channels focused on the superior technology of the American armed forces, the Arab and Muslim media focused on the destruction and suffering caused by these forces in Iraq. This time the American media strategy relies on a new kind of war correspondent - the incorporated, or ´embedded´ correspondent. It is not the first time that the military have invited journalists to report from their angle - the Israeli army has done this several times, to improve its public image. But this is the first time this has been done so systematically, and on such a big scale. In the American forces there were 700 embedded journalists, of whom 500 were themselves Americans. They were trained in American military camps, and taught survival techniques; they had to accept highly restrictive conditions, to be allowed to take part. When the ground war began, they were under the soldiers' protection, sharing the vehicles, the food and drink, the fear and the danger. They shared the perspectives and angles on a fragment of reality that took them to Baghdad. The soldiers, of course, were heavily photographed and interviewed. For some of the journalists this assignment was related to a patriotic commitment, fronted by the conservative Fox News. For most others the illusion of being able to report the war live from the front was the main motivation. With mobile technology and satellite transmission, the principle of intimacy will do the rest. Being present, reporting live, is the alpha and omega of breaking news journalism. But the notion that one captures the true face of the war just by being there is an illusion, fool's gold. With noses glued to the camera, behind the soldier's shoulder, we could hardly distinguish any more between what the soldiers and the reporters were aiming at. Even if we knew that there was a difference between what we saw and what was there, we the viewers, were in a way embedded, incorporated, fellow travellers. In the meantime, Iraqi cities were being bombarded, with enormously destructively consequences. Uncountable human lives were snuffed out - families, children, women and men. The tragedies were played out over large parts of the country, without witnesses, and under continuous and merciless fire. Al-Jazira communicated some of the misery to its Arabic-speaking public, and some of the pictures were also shown on Western TV channels. Some of these images elicited sharp reactions, particularly the first pictures of American prisoners of war, dead soldiers and so forth. A handful of independent Western journalists also risked their lives, to show another side of the war. Some of them did, indeed, pay the ultimate price for having been outside the zone of influence of the American army. For these independent journalists, the Internet became an important platform; it was already a hectic arena for information and news. For committed bloggers the world over, the war in Iraq was an important focus of interest. It was in this context that the Warblogs were developed. They have opened up information channels to different individuals, with different backgrounds and motivations. Different players in the field, experts and observers, were given access to public analyses, commentaries or reports from the war in Iraq. Journalists employed in big media conglomerates, freelancers, architects, military people, technicians and so forth have gradually adopted this mode of publication. This activity is naturally not devoid of risk. The danger of disinformation is acute, but the Internet users have shown an ability to see through the attempts. The Warblogs also demonstrate a different attitude to information, a critical eye, in practice, that may in time also change the way we relate to the media. ------------------------------ Betraktninger om mediemanipulasjon som redskap i krigen mot Irak. Denne teksten er en parallell refleksjon til arbeidet med videologgen War on Irak. Den har kun til hensikt å fungere som kontekst.  Golfkrigen i 1991 har vist oss hvor sårbare vi er for mediemanipulasjon. Den avslørte en meget sofistikert og målrettet propagandastrategi, som tok alle profesjonelle mediefolk på senga. Den førte blant annet til at myten om den objektive journalistikken i krigstid slo fullstendig sprekker. I den siste krigen mot Irak var strategien annerledes, mindre raffinert, mer primitiv men ikke mindre effektiv. Den støttet seg til instinkter og affekt; overlevelsesinstinktet, frykt og behov for sikkerhet, sjåvinisme og patriotisme var sentrale ingredienser i denne taktikken. Sentralt i denne metoden inngår også kontrollen over såvel billedproduksjonsom skildringer, mao., representasjonen av krigen. Kontrollen ble øvet oppover i produksjonskjeden, ved at man satte premissene for selve billedproduksjonen, formidlingen og interpretasjonen av det audiovisuelle materialet. Man bestemte rett og slett perspektivet og synsvinkelen over virkeligheten man skulle rapportere fra. Mangelen på troverdig informasjon, fragmenterte og fordreide bilder av krigen, har ført til at en del seere har endret holdningen til mediene. Man innser, mer og mer, at de såkalte frie mediene blir aktivt brukt av myndighetene som ledd i propaganda strategien for å vinne opinionen. Siden Golfkrigen er medielandskapet blitt større, mer sammensatt og mer komplisert. Flere andre ikke-vestlige TV kanaler har gjort sitt inntog. Internett er også i ferd med å endre våre holdninger både til måten vi tilegner oss informasjon i krisesituasjoner og måten vi forholder oss til mediestoff på. Da krigen mot Sadams Irak startet i mars 2003 ble det ganske tydelig at mediene rett og slett ikke var tilstrekkelig saklig og ikke til å stole på når det gjaldt dekning av krigen, særlig der egne myndigheter og eget land er en hovedaktør. Man har også innsett at det er så mange ulike interesser som styrer media politikken at man med rette kan stille seg spørsmål om man får tilstrekkelig fakta for å kunne danne seg en saklig mening og et riktig bilde av hva som foregår. Enkelte av mediene har i en tidlig fase tonet flagg, og fra første stund vært en ivrig tilhenger av krigen. Den konservative amerikanske Fox News kanalen har for eksempel harmonisert sin dekning av krigen med myndighetenes mediapolitikk og er praktisk talt blitt en propagandakanal for det Hvite Hus. Fox News effekten bidro blant annet til en overveldende sjåvinistisk og "patriotisk" oppslutning om krigen blant store deler av den amerikanske befolkningen. De fleste andre amerikanske medier med få unntak lot seg simpelthen mer eller mindre erverves, inkorporeres, embeded i myndighetenes mediestrategi. Fraværet av kritiske røster og undersøkende fri journalistikk i krigens forberedende fase og senere da krigen brøt ut, illustrerer med all tydelighet det fenomenet som Noam Chomsky beskrev for en del år siden, et media system som i krisetider slår ring om politikken fra det Hvite Hus og som implisitt eller eksplisitt oppfordrer folk til å slutte seg om samme sak. Et system som gjør store " anstrengelser for å styre tankene og skape samtykke". Da Golfkrigen i 1991 ennå var i den forberedende fasen var frykten for bildenes påvirkningskraft en viktig årsak til at det militære ønsket å ha kontroll, ikke bare over hvilke bilder som ble kringkastet og publisert, men også hva slags bilder som blir produsert og hvordan krigen ble skildret i mediene. Fiaskoen fra Vietnam krigen har brent seg fast og er ennå levende hos krigsherrene i Pentagon. Smerten og grusomheten som strømmet uten kontroll gjennom bildene fra Vietnams (sensurert ord) hadde en avgjørende påvirkningskraft på opinionen og betraktes som en viktig årsak til den tapte krigen. Før Golfkrigen startet hadde Bush (senior) administrasjon bearbeidet den amerikanske´opinionen gjennom kommunikasjonsselskapet Hill & Nowlton. Det ble satt i gang en vel regissert svertekampagne (myntet først og fremst på å overbevise den amerikanske opinionen om nødvendigheten av å gå til krig). Sadam og hans regime ble fremstilt som ondskapen selv, med bruk av bilder som "vitnet" om grusomheter begått mot spedbarn som lå i kuvøser på sykehus i Kuwait.  Da krigen brøt ut var scenen allerede satt, mediene fikk ikke adgang til krigsarenaen. Alle ble samlet til et kontinuerlig multimedia show, styrt sentralt av krigseksperter og militært personell. Det ble skapt en systematisk avstand, man produserte en fortelling om en klinisk ren krig, med kirurgisk nøyaktighet, en krig uten død og med minimale ødeleggelser. I samsvar med denne fortellingen produserte man bilder som handlet om teknologi, presisjon og avstand. Det ble presentert fotografier som handlet om en overlegen og vitenskapelig tilnærming til krig der ingenting var overlatt til tilfeldighet. Bilder i svart hvitt med dårlig oppløsning tatt fra kampfly. De viste isolerte bygninger som blir siktet på og sprengt i filler, nærmest i kontrollerte eksplosjoner. Slike instrumentelle bilder ble det produsert mange av, satellittbilder over militære installasjoner og bevegelser, grafikk, statistikk, 3D simulasjoner som minnet mest om videospill og som bidro til enda større avstand ved å introdusere spill som faktor, en relativiserende faktor. Pools-systemet, som den amerikanske militæreledelsen satt i verk, var også i så hensende et ledd i strategien med å få kontroll over informasjonen og billedproduksjonen. Man ga mulighet til et utvalg journalister og fotografer til å besøke nøye utvalgte krigsområder, der alt var under kontroll, for å rapportere live from the front. Resultatet ble, som den franske filmviteren Laurent Vary ordlegger det, "En krig filmet kontinuerlig stort sett av CNN […] men som forblir usynlig." Den billedmessige knappheten, nesten fraværet av krigsbilder som kjennetegner Desert Storm ble kompensert med 3D grafikk, statistikk, illustrasjoner, bilder i infrarødt, night vision, satellittbilder, mao., bilder som abstraherte krigen, skapte en sikker avstand til den, fjernet den fra virkeligheten. Estetisering og dramatisering av krigen gjennom bilder, tekst og grafikk var et moment som betinget og manipulerte vår oppfatning av tragedien. Den gjorde krigen til noe uvirkelig, "en simulert hendelse" som Jean Baudriard kalte den i boken (La Guerre du Golfe n'a pas eu lieu) Golfkrigen har ikke funnet sted. I 2003 er settingen helt annerledes selv om hovedprotagonistene er de samme, USA og Storbritannia på den ene siden og Irak på den andre. Krigen er på forhånd erklært ulovlig av verdenssamfunnet. CNN er ikke lenger den enerådende nyhetskanalen, en rekke andre amerikanske og europeiske krinkastingsmedier har kommet til. Panarabiske mediekanaler som Al- Arabiya, Abou Dhabi TV og særlig Al-Jazira med sine over 45 millioner seere er på plass. Dette er den første krigen mot et arabisk land som blir direkte kommentert av arabiske satellitt TV kanaler. Om dette skrev statsviteren Olfa Lamloum "Irak krigen har gitt mulighet til en ny generasjon arabiske journalister til å rapportere fra deres omgivelser slik de aldri før har hatt muligheter til". De har skildret krigen på en radikalt forskjellig måte enn den de amerikanske medier har gjort. Der amerikansk TV fokuserte på den overlegne teknologien til den amerikanske armadaen, fokuserte de arabiske og muslimske mediene på ødeleggelsene og lidelsene denne armadaen forårsaket i Irak. Den amerikanske mediestrategien støtter seg denne gangen til en ny type krigsreporter: En inkorporert type. Det er ikke første gang militære inviterer journalister for å rapportere fra deres synsvinkel, den israelske hæren har praktisert dette ved flere anledninger for å forbedre sitt image blant publikum. Men det er første gang dette gjøres så systematisk og i så stor skala. I den amerikanske styrken var det ca. 700 embedded journalister, 500 av dem var amerikanere. De fikk trening i US militærleire og ble kurset i overlevelses strategi. De måtte godta veldig restriktive betingelser for å være med. Da krigen startet i felten, var de under soldatenes beskyttelse. De delte kjøretøy, frykten og farene. De delte mat og drikke. De delte perspektivene og synsvinkelen over et fragment av virkelighet som førte dem til Bagdad. Soldatene ble selvsagt mye fotografert og intervjuet. For noen av journalistene var dette oppdraget knyttet til et patriotisk engasjement frontet av den konservative nyhetskanalen Fox News. For de fleste andre var særlig illusjonen om å formidle krigen live from the front det sentrale. Med mobilteknologi og satellittoverføring skulle nærhetsprinsippet gjøre resten. Å være til stede, formidle på direkten er alfa og omega i Breaking news journalism. Men ideen om å fange det ekte bildet av krigen bare man er til stedet, er en illusjon, et narrebilde. Med nesen klistret til kamera, bak skulderen til soldaten kunne man nesten ikke lenger skille mellom hva soldatene og reporterne siktet på. Selv om vi vet at det er forskjell mellom det som er gitt til synet og virkeligheten, så var vi, seere, på en måte embedded, inkorporert, med på ferden. I mens ble mange Irakiske byer bombardert med enorme ødeleggelser til følge. Utallige menneskeliv ble utslettet, familier, barn, kvinner og menn. Tragedier utspilte seg i store deler av landet, uten vitner og under kontinuerlig og nådeløs ild. Al-Jazira formidlet noe av elendigheten til sitt arabisk språklige publikum, noen av bildene ble også vist i vestlige TV kanaler. Enkelte av disse bildene skapte store reaksjoner, særlig de første bildene av amerikanske soldater tatt til fange, bilder av døde soldater, osv.. Et fåtall uavhengige vestlige journalister formidlet, med livet som innsats, også en annen side av krigen. Noen av dem måtte bøte med livet for å ha stått utenfor innflytelsessonen til den amerikanske hæren. For de uavhengige journalistene ble Internett en viktig plattform. Der pågikk det allerede en hektisk informasjons og nyhetsrettet aktivitet. Krigen i Irak ble for engasjerte bloggere verden over et viktig interesse punkt og et attraksjonssenter av stor betydning. Det er i denne konteksten The Warblogs, krigsdagbøkene, ble utviklet. De har åpnet informasjonskanaler for ulike individer med ulik bakgrunn og motivasjon. Ulike aktører i feltet, eksperter og observatører fikk mulighet til å publisere analyser, kommentarer eller reportasjer fra krigen i Irak. Journalister ansatt i store mediekonsern, frilansere, arkitekter, militære, teknikere osv., har ettervert tatt til seg denne måten å publisere på. Denne aktiviteten er selvsagt ikke risikofri. Faren for desinformasjon er overhengende. Men Internett brukerne har vist evner til å gjennomskue forsøkene. Med The Warblogs viser man også en annen holdning til informasjon. Man legger for dagen et kritisk syn i praksis som etterhvert kanskje kan endre vår måte å forholde oss til mediene på. |
<< Tilbake | Kunstnerne